Alle som er sånn passe hekta på nyhetssendinger, kan ikke ha unngått å få med seg direkterapporter fra inn- og utland. En person som vi har stiftet bekjentskap med i en årrekke – enten fra Asia, Midt-Østen, Afrika eller de siste årene fra USA, må sies å være en av de beste nyhetsformidlerne ever. Han har alltid gitt oss info på en forståelig måte og har latt oss ta del i «dette skjer her – akkurat nå». Han har på en måte stått på scenen mens vi har vært publikum! Etter fem år i USA skal han hjem til Norge. Han må ha hatt en utrolig evne til å tilpasse seg i de årene han har vært utenrikskorrespondent. Bøker har han skrevet også. Jeg fikk en prat med ham.
Når begynte du å få interesse for journalistikk?
Da jeg gikk på videregående. Fikk reportasje på trykk i en avis, men allerede på ungdomsskolen laget jeg skoleavis. Jeg var interessert i å lese om det som skjedde.
Tenkte du noen gang underveis på at du ville jobbe utenlands?
Jeg tok en kombinert utdannelse i journalistikk og internasjonal politikk i USA, så det lå i kortene. Og så var det spenningen med utlandet – krigene, katastrofene. Det trakk i meg.
Hvordan havnet du i TV2?
Kom hjem fra en jobb som presseoffiser for Forsvaret i Libanon, og akkurat da trengte nystartede TV 2 en reporter med krigserfaring som kunne ha hovedansvar for Midtøstendekningen. Vi var som skapt for hverandre – TV 2 og jeg.
Fortell kort om din første opplevelse på direkten fra utlandet.
Min første live-sending var fra Shetland etter at aktivistskipet «Whales forever» kom til kai etter å ha kollidert med den norske kystvakten i Vestfjorden. Målet var å få kaptein Paul Watson med på direkten, men skipet holdt fortsatt på å legge til da jeg gikk på. Det ble veldig dårlig.
Når du har reist til ulike deler av vår verden – hvordan har du forberedt deg?
Jeg leser ekstremt mye faglitteratur. Slik kjenner jeg mange områder og konflikter godt. Men mange ganger har jeg blitt kastet ut i det, og da er vel evnen til raskt å oppfatte situasjoner og formidle det viktigste.
Er det noen spesielle episoder du vil dele med leserne?
Noen reiser vil være med meg for alltid. Ikke minst da jeg første sommeren i TV2 dro til Afrika for å dekke folkemordet i Rwanda. Minnene er sterke. Det er også minnene om da jeg var på tur med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i Kabul i 2008 og vi ble utsatt for et terrorangrep. Kollega Carsten Thomassen fra Dagbladet klarte seg ikke. En kraftig påminnelse om hva vi som dekker krig, utsetter våre nærmeste for.
Hva har vært din beste egenskap for at du ikke skulle føle deg ensom på jobb i utlandet?
Å lese. Jeg elsker god litteratur og blir dratt inn i den. Og en liten sølvramme med bilde av datteren min Julie, som settes opp på nattbordet.
Hva har du savnet mest i din jobb som utenrikskorrespondent?
Et normalt liv. En større forutsigbarhet om hva jeg skal gjøre i morgen eller neste uke. Tror jeg da.
Møtte du noen gang Donald Trump?
Jeg var fire ganger i Det ovale kontor hos president Trump. Det ble tett på en svært kontroversiell mann. Da hadde han en litt sjarmerende måte å være på. Noe helt annet enn da jeg så ham gå i strupen på meg og mine kolleger på alt for mange folkemøter. Det var avskyelig.
Vi håper fortsatt å få se deg i TV-ruta– hva er planene dine etter at du kommer hjem?
Jeg vet ikke, men skal fortsette i TV2, altså. Jeg har gitt klare signaler om at jeg vil reise mindre. Egentlig tror de nok ikke på meg, men vi finner nok på noe. Jeg gleder meg veldig, og har klart å innbille meg at jeg skal leve et «vanlig liv» – hva nå det er.